onsdag 5. oktober 2011

Historien om Johan Kåven blir forestilling...?

Igår kom jeg til foreldrene mine i Karasjok. Pappa og jeg begynte å snakke om Johan Kåven, fordi pappa hadde snakket med en dame i butikken som fortalte at det sto i avisa at noen skulle lage film eller forestilling om Johan Kåven. Pappa svarte med at "det er nok bare tull halvparten av det dem sier om han". Da svarte dama at "nei, det var det nok ikke, for moren hennes hadde fortalt at han Johan Kåven var sånn som kunne helbrede folk. Alle visste jo det."
Pappa fortalte meg at da han var liten så snakket de aldri om de tingene hjemme. Han fikk aldri høre noe om han Johan Kåven fra foreldrene hans. Men han hadde venner som fortalte han historier om Johan. Dem syntes det var rart at pappa ikke hadde hørt om de her hendelsene. Når han kom på besøk til vennene hans og han fortalte foreldrene dems hvem sin sønn han var, så begynte de å snakke seg imellom om noaidier og hendelser. Når de fikk vite hvem pappa var, så ble han behandlet helt annerledes enn før de visste hvem han var. Han fikk mye mere respekt. Noen ganger orket han ikke å fortelle det heller, fordi eldre folk regerte veldig tydelig på det, og da var det lettest å la være.
Han skjønte ikke mye av de hostoriene når han var så liten, og han brydde seg heller ikke noe spesielt om det. Når han ble større tenkte han at det var bare tull det meste...

Vennene hans fortalte historier om at bekjente av vennene til pappa var syke og at Johan Kåven hadde kommet og gjort dem frisk. Han kunne gjøre folk frisk. Johan Kåven kunne også "sette folk fast". Dvs at hvis noen hadde gjort noe galt, f.eks stjelt noe så kunne man gå til folk som kunne "sette folk fast" bl.a Johan Kåven. Da var det sånn at de som hadde gjort noe galt ikke kom seg noen steder, de var akkurat som fastlåste et sted. Ikke at de ikke kunne røre seg eller noesånnt, det var bare at omstendighetene gjorde at de ikke kom seg noen sted. Da var det bare å gå å hente dem derfra. Johan Kåven kunne fortelle kor dem var, og da var det bare å gå å hente.
Det kunne også skje at hvis noen hadde stjelt noe, så ville dem som hadde stjelt kommet tilbake med det de hadde tatt. Den siste sånne historien som pappa husker er ikke så veldig gammel. En mann hadde tatt en gammel sele til rein/hest fra Ødestua i Beaivvášgieddi, som har hengt der på veggen veldig lenge. Den hadde ikke noe spesiell nytte der den hang, og han tenkte han skulle ta den. Så han tok den med seg hjem,  men han fikk ikke ro så lenge han hadde den. Tilslutt så måtte han bare gå å sette den tilbake, for han fikk ikke sove på natta og fikk ikke ro så lenge han hadde den i hus.

Johan Kåven hadde også masse "hjelpere" som han kalte dem. Hundre eller tusenvis av dem. Han var jo noaidi/sjaman, og mange andre var også det på den tida. Det kunne jo være at en annen sjaman var etter han, eller når han hadde en annen stor oppgave, så trengte han mange hjelpere. Så Johan Kåven pleide å hente de her hjelperen fra kirkegården ved Kistrand Kirke. Der er det en kirkegård rett utenfor kirka. Så der pleier dem å bråke. Johan kunne også fortelle at for å beskytte seg fra "dauinger" så kunne man sette ett tinnspann på hodet, da så ikke dauingene deg, og da va du sikker.

Pappa fortalte også at kista til Johan Kåven, som når et på museumet på Skoganvarre var lenge hos en mann som var lærer, ellernoe... Han som hadde hatt den kista lenge, og var helt overbevist om at den kista hadde hjulpet han masse. Når han ga den videre til museumet, så sa han at han ikke trengte den kista mer...


RSS